LIBERIA

–         Moeen! (hei)

–         Emoeen! (hei tilbake)

Jeg har vært på tur i Liberia. Det var helt konge.

På selveste valentinsdagen reiste jeg fra Douala til Monrovia i Liberia, uvanlig nok helt alene. En ganske rar følelse, etter å ha bodd med mine kjære tre søstre, og gjort alt med dem de siste månedene. Men som en selvstendig og voksen (tross alt snart 19 og et halvt år) person, gikk dette helt fint. På flyplassen i Monrovia ble jeg hentet av en som jobber i United Methodist Church Liberia, og inne i byen fikk jeg et hyggelig gjensyn med Tove, misjonssekretær og medlem av Centralkirken.

Litt om bakgrunnen til min tur til Liberia.

Jeg er medlem av Centralkirken, Metodistkirken i Oslo. Vi har en vennskapsmenighet i Liberia, utenfor byen Buchanan, som heter Zaccheus Garjay Memorial United Methodist

Symbolet til Metodistkirken

Church, forkortet til Garjay (uttales Gadji). I 2009 var jeg med på en ungdomsleir, Camp Garjay, som bestod av en gruppe ungdommer og ledere fra kirken min, som besøkte Garjay i ca 10 dager. I år fikk jeg være med på Camp Garjay 2, men en ny gruppe ungdommer fra kirken som skulle besøke menigheten i Garjay. I løpet av de ca 6 årene vi har hatt Garjay som vennskapsmenighet har de fått bygd opp kirken sin, fått bygget en skole ved siden av kirken, flere vannpumper rundt om i landsbyer som tilhører Garjay har blitt bygget, og driften av skolen blir sponset, i tillegg til flere andre ting jeg ikke helt har oversikt over.

Liberia hadde en opprivende borgerkrig i 15 år, som sluttet i 2004/05. Fortsatt bærer byene og lokalsamfunnene store preg fra krigen, som ødela det meste av alt som kunne kalles infrastruktur. For meg var det veldig interessant å se forbedringene som er blitt gjort siden 2009, og det var mye positivt. I hovedstaden Monrovia har gatene, trafikken og mange bygninger blitt forbedret grundig. I den mindre byen Buchanan var mye annerledes. Slik jeg husket fra 2009 var det ingen asfaltveier i byen, kun boder, kanskje et supermarked, og generelt lav standard. Nå hadde hovedgatene fått asfalt, bensinstasjoner var bygd opp og mange forretninger hadde skikkelige bygninger, ikke bare skur. Det er godt å se at utviklingen går riktig vei. Dette er i hovedsak takket være presidenten, Ellen Johnson Sirleaf. Hun er den første kvinnelige presidenten i Afrika, og makan til dame skal du lete lenge etter. Er det noen som har bein i nesa, så er det henne! Stor respekt.

Presidenten – for ei dame! Bildet er fra en gudstjeneste vi var på i 2009, hvor vi var så heldige å få hilse på henne. Seff er hun også metodist

En annen ting som var veldig interessant var å se forskjellene mellom Kamerun og Liberia. Begge land ligger i Vest-Afrika, og bærer preg av dette. Kvinnene går som regel i stoffstykker (i Liberia heter det lappa, i Kamerun heter det pæng), alt blir båret på hodet og turistmarkedene består i hovedsak av stygge masker og trefigurer i alle størrelser. Likevel er det store forskjeller mellom Kamerun og Liberia. Hovedforskjellen, slik jeg ser det, er det faktum at Liberia er i oppbygningsfasen etter en krig, mens Kamerun har hatt en jevn og langsom utvikling gjennom de siste tiårene. Monrovia er preget av et sterkt fokus på sikkerhet, med høye murer rundt omtrent alt, i tillegg til piggtråd og/eller sylskarpe glassbiter på toppen av de 2,5m høye murene. Mange i landsbyene har aldri gått på skole, og snakker dermed ikke engelsk, som er hovedspråket i Liberia. Kamerun derimot, har et sterkt fokus på utdanning, og omtrent alle barn går på skole. Universitetsutdanning er også mer og mer vanlig, og mange unge voksne har utdanning innenfor fagfelt. Her er hovedproblemet den store arbeidsløsheten som venter de unge etter endt universitetsutdanning. Dette er nok også en utfordring for Liberia, men i første omgang gjelder fokuset på grunnskolen. Likevel, jeg har positive håp for fremtiden til Liberia, det skjer stadig nye forbedringer, og men en kvinnelig president kan det ikke gå annet en bra. Kamerun har også store utfordringer, og ettersom frustrasjonen øker blant de unge, håper jeg regjeringen tar tak i arbeidsløsheten, slik at de unge får brukt universitetsutdannelsen sin, og får vært til nytte.

Så vil jeg si det var utrolig deilig å se vennene mine fra Centralkirken igjen. Jeg kom til Monrovia en dag før de, så jeg hentet de på flyplassen sammen med Tove den 15. februar. Gjensynsgleden var stor. Jeg smilte så mye at jeg fikk helt vondt i hodet. Til sammen var vi en gruppe på 11 deltagere og 6 ledere, og for en gjeng. Det var første gang i Afrika for mange av de, og for meg var det helt fantastisk å se reaksjoner på ting jeg ikke engang blunker for lenger. ”ÅH FY sjekk det sitter mennesker på lasteplanet, sammen med all den lasten, a! SYKT!” ”Steike!! Sjekk den forbikjøringa!! Fy fillern, nå dør vi snart!” Altså, veldig gøy å ha disse bleike nordmennene rundt meg i en drøy uke.

Garjay. Dette stedet har virkelig stor betydning for meg. Helt rart hvordan den 10-dagers turen i 2009 satte i gang en forkjærlighet for Afrika og ikke minst en reiselyst uten grenser i meg. Det var en veldig spesiell følelse å komme tilbake til kirken den søndagen, gå inn blant syngende og dansende mennesker og barn, se kjente fjes i mengden, men likevel for dem være et ukjent fjes. Jeg var den eneste av ungdommene som var med forrige gang, og som var med denne gangen, og jeg forventet på ingen måte å bli gjenkjent av barna og de voksne i kirken, de har jo ikke hatt bilder å mimre ved de siste fire årene. Likevel var det et håp inni meg, om at jeg skulle møte igjen mange jeg husker godt – og at de skulle huske meg. Jeg vil ikke si at håpet ble slukket den søndagen, men det sank nok litt. Gjennom gudstjenesten tittet jeg etter kjente fjes, og kjente igjen noen, men følte ikke jeg fikk noen gjenkjennelse tilbake. Likevel, etter gudstjenesten var det noen som kom bort og pratet i vei om at ”du, du var her forrige gang!!” Det gjorde meg glad. Utover i uka fikk jeg god kontakt med flere av barna jeg møtte forrige gang, og etter hvert viste det seg at de også husket meg. Dette med gjenkjennelse, og da også godkjennelse er en følelse jeg tror alle mennesker setter pris på. At det er tydelig at du, og akkurat deg, har betydning for noen, det gjør noe med deg. Mennesker er avhengige av hverandre, og gjenkjennelse og godkjennelse har mye betydning i forholdet mellom personer. Og nettopp dette tror jeg omtrent alle mennesker kan jobbe med. Å se hverandre, huske hverandre og ta vare på hverandre. Vise andre at de er gjenkjent, de er godtatt, de er verdifulle.

 

Jeg må bare si at det var kjempegøy å sitte og gå gjennom bilder fra 2009, og kjenne igjen så mange – som hadde blitt så store! Det gjør også inntrykk å se at jenter som for fire år siden bare var småjenter fullestendig oppslukt av kameraet, nå er blitt unge mødre – fortsatt like oppslukt av kameraet, men nå med baby.

En annen ting som gjorde meg veldig, veldig glad, var å se at skolen ved siden av kirken i Garjay plutselig sto der, med en haug elever og fungerende skoletimer. I 2009 gikk vi over grunnmuren, i år gikk vi gjennom klasserommene.

Til sist kan jeg skrive litt om hva vi konkret gjorde i Liberia. I Garjay besøkte vi flere landsbyer, underviste på skolen, hadde leker og aktiviteter, leirbål, fotballkamp, var en tur på stranda og mer. Rett og slett brukte vi mye tid der med menneskene, for å knytte vennskapet vårt enda sterkere.

Besøkte en village utenfor Monrovia før vi hentet de andre på flyplassen. Her så vi på flere vannpumper som er blitt finansiert av Metodistkirken i Lillestrøm

Fint gjensyn med slike jovviale nordmenn

2 fine naboer i baksetet

Undervisning om Norge på skolen

Fotballkamp Liberia vs Norge. Stillingen ble 2-2

Buchanan Beach

Fikk holde en 3timer (!!) gammel baby! Det var helt sykt. Minste mennesket jeg noengang har sett

Landsbybesøk

Sikkerheten er på topp

Lagde fisketeigner-ish. Funka fett!

Dette var sikkert verdens beste appelsin

Old Samuel på 90 år

(village chief til høyre) HUMOR. bra saker

Biskopen overrekker bursdagskake til vår kjære Tove

Slike bil-der er kule.

Etter en liten uke i Garjay dro vi tilbake til Monrovia, hvor vi hadde seminar, besøkte hovedkontoret til United Methodist Church in Liberia, besøkte en døveskole, sang og hadde leirbål med ungdommer i en kirke, besøkte Providence Island, var på marked, spiste fin middag med venner og var på gudstjeneste før de andre dro hjem søndag kveld. Selv ble jeg til mandag morgen, da jeg reiste hjem til mitt kjære Kamerun og mine fineste kæmmissøstre.

I Buchanan måtte vi si hadet til vår kjære Grandma Martha. Hun hadde laget mat for oss i Buchanan, og hun startet alltid hvert måltid med «Let’s give a big clap for Jesus!» En dag kalte hun med grandbaby. En helt fantastisk dame

Vi fant snickers-is på supermarked i monrovia. Lykke!

Providence Island. Her kom de første frigitte slavene fra USA i land på starten av 1800-tallet. Det var de frigitte slavene som litt senere grunnla staten Liberia. Liberia kommer av «Liberty», og er et av kun to land i Afrika som aldri har vært koloni.

På Providence Island var det hauger med flaggermus. Det var helt sykt faktisk

Flaggermus

Stranda i Monrovia

Det var mitt eventyr for denne gang. Håper dere alle har det bra! nå begynner tiden for avreise å nærme seg, raskere enn vi vil! Den 12. april er jeg hjemme i Oslo. Gurimalla. Uansett, nå gjelder det å nyte resten av oppholdet, og det tror jeg ikke skal bli noe problem!

LOVE fra Kæmmis