15, 16, 17. og 18. desember!

18. desember
I kveld har vi hatt reneste julepyntekvelden. I dag kjøpte vi endelig et lite plastjuletre, og det ble nydelig pyntet med hjemmelagde hjerter, engler og annen pynt Maren hadde fått i adventskalenderen (tusen takk, Møyfrid!). Jeg må innrømme at jeg ikke synes juletre var så innmari viktig, når det er av plast synes jeg det egentlig ikke har så mye verdi (jeg må ha lukta og barnåler på gulvet), men det lyste virkelig opp i stua. Sammen med julelys vi har kjøpt og hengt opp langs vinduet, som lyser i forskjellige farger (sånn smooth, ikke noe mas) er stuavår blitt juleklar. I kveld tente vi masse stearinlys, spiste kakemenn og cookies, sang Tenn lys med tre vers (har ikke rukket det med all denne sykdommen), og vi hadde høytlesning av «Jul i Bakkebygrenda» (som jeg for øvrig alltid har trodd hett Bakkebyggerenna, hva skjer med det, mor?) og så 18. episode av Amalies Jul. Vi filosoferte også en del over hvorfor vi nordmenn gjør så mye ut av jula, og fant ut at Eric fra Kenya på Hald hadde veldig rett når han sa det at «dere nordmenn, dere tar jula veldig seriøst.» Det er sant, men vi fant ut at det er nok fordi vi har det så sabla kaldt der oppe i nord, at vi trenger en tid hvor vi kan bare tenne lys, sitte inne og kose oss sammen. Og her, hvor det ikke egentlig er så veldig kaldt, her strever vi nok enda mer for å skape julestemning rundt oss, siden det er så viktig for at jula skal bli sånn som vi er vant til at den er. Og sånn er det med den saken, sier nissemor. Likevel, det er ikke alltid det bare «er sånn med den saken». Budskapet jula bringer, det at jesusbarnet ble født, er det viktigste med jula, det er jo det vi feirer. Det er viktig å ikke glemme dette budskapet, gjennom all glitter og glans og fargeskiftende julelys. Og på tross av at vi i år har plastikka jula opp en smule, tror jeg at i år kommer til å bli den jula jeg husker best når det gjelder julas egentlige betydning.

17. desember

Klokka halv 9 begynte julebaksten for fullt, jeg og Siri kjørte på med julemusikk og låning av ingredienser hos naboen. Vi bakte både cookies (mine julefavoritter) og kakemenn (Siris julefavoritter) og jeg må innrømme at vi var skikkelig flinke. Vi silte mel, vi målte smør på øyemål og vi gjetta tempen i gassovnen. 10 min på 180 grader er ganske relativt i Afrika, for å si det sånn! Likevel, vi fikk en haug relativt velsmakende (sitat Veronica: Det er serr de BESTE cookiesene jeg har smakt i hele mitt liv! Seriøst, de var jo bare helt syykt gode!) cookies, og vi (spesielt jeg) sender en stor takk til Kathrine i Munkerudåsen for oppskriften. Hadde dog ikke brunt sukker, men pytt pytt. Da får bare Veronica en enda større smaksopplevelse neste år, når de får brunt sukker i seg også. Etter at cookiesene var ferdig stekt, begynte vi å kjevle ut kakemennene. Klokka hadde da passert midnatt, men african time gjør alt mulig. Ingunn ble da med, og vi satt en lang stund og jobbet med kakemennene, det var ikke alltid lett å vurdere tykkelsen. Igjen, tempen i gassovn er ikke lett å finne ut av; 8-10 min i 180grader? hmm. De ble hvertfall hvite og fine, og jeg tror Sørlands-Siri ble fornøyd. Jeg har egentlig aldri laget kakemenn før, men de smakte jo godt da. Må innrømme at jeg liker pepperkaker hakket bedre, så hvis jeg lukket øynene, og spiste litt kakemanndeig, så kunne det nesten gå for pepperkakedeig. Men bare nesten, egentlig. Tror det er hornsalt i begge deler, så det gjør litt at det kan kanskje likne litt. Men bare litt, som sagt. Ellers er julebakst topp, det gir god lukt og skaper god stemning hos folk man deler de med. OG OG OG vi så på KG’s julesangaften (2010) denne dagen! Det var skikkelig, skikkelig go’stemning hos meg og Anniken. En gang KG-elev, alltid KG-elev!

16. desember

Sykedagen.

Du tror kanskje vi ser friske ut, men skjønnheten bedrar. Vi har vært skikkelig syke. Eller, nå tar jeg litt hardt i; de har vært skikkelig syke. For å gjøre det klart med en gang: vi er så godt som friske nå. Slik var helgen vår: fredag sloknet Veronica fullstendig, startet med magevondt og utviklet seg til kraftig feber. Hun sov den natta med 3 dyner og ullundertøy, men frøs likevel. Jeg derimot, som hadde gitt dyna mi til henne var kokvarm i ullundertøy og lakenpose. Vi er så utrolig heldige å ha sykehuset som nærmeste nabo utenfor muren, og en misjonær-sykepleier som nærmeste nabo innenfor muren, så på lørdag fikk Veronica tatt tester, og fikk påvist malaria og parasitter i magen. Malariaen hadde misjonær-sykepleieren allerede gjettet, så malariamedisin hadde hun fått fra fredag kveld. Lørdag fikk hun også antibiotikatabletter, og ikke minst velsmakende saltblandingsvann (som vi Centralitter kaller bæsjeblanding). Ikke nok med det, under vielsen i kirken begynner Maren å føle seg dårlig, så vi sniker oss ut rett før slutt, og kjører henne veldig fort hjem i seng, hvor hun også får både malariamedisin, antibiotika og bæsjeblanding. Mest sannsynlig hadde hun ikke malaria, men parasitter i magen, men det er jo greit å være på den sikre siden. Stakkars jenter. Jeg følte inderlig med de! Helt til jeg våknet søndag morgen, og svettet og var iskald om hverandre. Erre muulig. Nå ble jeg sikker, vi burde ikke ha spist den kyllingen de serverte på juleavslutningen til døveskolen, den var spekket med parasitter! Ingunn var den eneste lure av oss, som holdt seg til kakene. Jeg fikk da også antibiotika, og ble liggende hele søndagen. Heldigvis hadde nok ikke jeg fått like mange parasitter som Maren og Veronica, for jeg kom meg ganske rask, og på mandag følte jeg meg nesten helt ok igjen. I dag (tirsdag) er vi alle relativt friske, de to er bare slitne og matte i kroppen, men orker å være med på ting. Vi er utrolig heldige som har et sykehus og folk rundt oss som kan om slike sykdommer! Kunnskap om sykdommer, og tilgang på medisiner er noe vi nordmenn tar for gitt, men som virkelig uvurdelig for mennesker rundt oss her nå. Det er mye vi ser med nye øyne etter opplevelser her i Kamerun, og viktigheten med helse er en ting. Som Veronica sa; tenk at jeg blir frisk så raskt fra malaria, bare fordi jeg får medisiner, mens en jente på min alder, i en village for eksempel, dør av malaria, fordi hun ikke har råd til medisiner, eller har kunnskap om det. Det er rett og slett uforstålig at verden er blitt så urettferdig at noen ganger er livet ditt dømt ut ifra hvor du er født. Derfor skal vi takke for at vi er så ufortjent heldige, og heller gjøre vårt beste for å gjøre verden til et litt mer rettferdig sted å bo. Det er ikke mulig for en person å gjøre alt alene, men dersom alle gjør litt kan man få til store ting.

15. desember

Bryllup!

Denne dagen hadde vi jentene ventet på lenge, helt siden vi maste oss til en invitasjon fra kontaktpersonen vår. Vi har jo hørt så mye om afrikanske bryllup, at de varer hele dagen, masse fine tradisjonelle kjoler, masse dans, tradisjonell mat og mye mer gøy! 5 fine jenter dro lørdag morgen av gårde til studentkirka på Dang, for å være vitne til at to fullstendig ukjente personer (helt sant, vi klarte nesten ikke uttale navnet) skulle gifte seg.

Funfacts om bryllupet:

• Vielsen er forsinket. Den skulle begynne kl 10, begynte klokka 11.
• Testing av mikrofoner foregår sånn: ”jesus, jesus, jesus, test mic, jesus, almighty god, jesus, jesus, test mic, test mic, oh mon dieu, jesus, jesus….”.
• Man trenger egentlig bare skrive under på et skjema for å være formelt gift. Brudeparet hadde allerede vært gift i en uke, men ville slå på stortromma og gifte seg i kirken.
• Bruden er egentlig ikke så fornøyd med valg av brudgom. Brudgommen derimot, er veldig blid.
• Ingen viser sjenanse over å ta bilder. Noen står også mellom presten og brudeparet for å knipse øyeblikket der brudeparet fremsier sitt ”Oui” (evt. I do, eller JA).
• Etter at brudeparet er gift er det litt sånn ”open-mic”, hvem som helst kan komme frem for å si noe til brudeparet. Det innebærer litt klein stillhet.
• Familien skal danse opp til brudeparet med gavene sine i kirken, som seff er store i glorete papir.
• Det skjer ingenting mellom vielsen som slutter kl 1 og festen som begynner kl halv 7.
• Festen er forsinket. Den skulle begynne halv 7, den begynner nærmere halv 9.
• Bruden har ikke på seg brudekjolen på festen.
• Åpningsordene blir gitt av presidenten for bryllupskomitéen. Seff finnes det en bryllupskomité.
• Bryllupskaka blir auksjonert bort stykke for stykke.
• Vill dansing til jesusmusikk (Iguee var en av de! Lykke.)
• Toalettet er en utedo uten dør eller lys, og med et hull i bakken på størrelse med et kvadrat med sider på 8cm.
• (den alkoholfrie) champagnen sprettes rett før brudeparet drar fra festen.
• Vi kjører bil med brudeparet hjem, ettersom de skulle bruke et av gjestehusene til bryllupsuitte.

Til slutt vil jeg komme med en oppfordring til alle dere 14 faste lesere av denne fantastiske bloggen: Bruk jula til å være en glede for andre! Ro ned julestresset, og se menneskene rundt deg. Nyt tiden, den er en gave.

Anbefaler å lese en tankevekkende tekst om vårt forbruk i jula, kanskje du har sett den i Vårt land eller Misjonstidende allerede? Du kan lese teksten her: http://lifeinmadagaskar.wordpress.com/2012/12/16/tankevekker/

I tillegg vil jeg anbefale å like og støtte kampanjen «Stop Poverty» på facebook! Min venninne Kristin har vært en del av en gruppe som har reist rundt i Kenya og Tanzania gjennom Kirkens Nødhjelp og Kfum/Kfuk, og gjennom dene kampanjen jobber de for å utsllette all fattigdom innen 2030. En person kan gjøre litt, men sammen kan man forandre verden!