Et lite livstegn

I dag har vi vært i Ngaoundére i nøyaktig 2 uker. Tida flyr i godt lag, kan jeg tørre å påstå. De siste dagene har jeg derimot vært litt syk, noe som ikke klassifiseres som et godt lag, men som likevel er en del av spillet. Jeg har vel da vært en benkesliter de siste dagene, forråsidetsånn. Men nå er laget på vei opp i serien igjen, med innsats og viljestyrke kan man klare alt. Innsats vil i dette tilfellet si en stor innsats til å ligge i senga og slappe av, og viljestyrke handler om å si nei til å bli med på ting – fordi man vet man har godt av å være hjemme hvor man vet hvor man har doen. Æh, dette ble kanskje litt på kanten for nordmenn, med sin personal space og fresh air (ække så mye fresh air på badet vårt nå, nei), men skal man lese Afrikablogg, så får man ta det man får. Den ekte tilværelsen. Vraiment!

Haha. Det var faktisk ikke så ille som det hørtes ut altså. Torsdag til søndag gikk egentlig mest til å ligge i senga. Har klart å lese nesten halve ”Balansekunst” nå da, sykdom har sine fordeler! For øvrig en veldig god bok, anbefales på det sterkeste. I går var jeg heldigvis frisk igjen, halleluja. Ja, og så har jeg fått tak i en gitar, hurra! De som kjenner meg best (altså de som har lest hele bloggen min ut og inn) vet at ett av mine mål for året er å lære meg å spille gitar, så nå føler jeg at jeg er et lite skritt nærmere. Akkurat nå øver jeg på smoothe overganger mellom de vanlige grepene (D, G, Em, osv) og ett litt mer avansert, nemlig et barré-grep! Skal fortsette med oppdateringer på gitarfronten, så bare å stay tuned. (hvertfall mer tuned enn gitaren, den blir sur etter 5min.. men bedre det enn ingenting!)

Dette er også siste uken med franskundervisning, og jeg gleder meg skikkelig til å begynne å jobbe! Fransken begynner også å komme seg, det er gøy når man får til å ha litt halvveis samtaler med folk. I dag ble jeg fortalt av en gutt her på stasjonen at jeg snakket for fort på fransk. Det tok jeg som et kompliment (selv om jeg visste at han sa det bare fordi jeg egentlig ikke vet hva jeg sier, så jeg bare trekker sammen en haug med ord, og satser på at han skjønner hva jeg vil frem til). I fransktimen i dag fant vi også ut at det er litt forskjeller på fransk-fransk og kamerunsk-fransk. Vi snakket om redskaper på kjøkkenet, og læreren fortalte at en fourneau var en kvern-ish greie som man lagde maismel av og slikt. I ordboka sto det derimot at fourneau betydde komfyr. Et annet eksempel, remuer, som Alex sa var å røre(typ: i en gryte). I ordboka sto det å bevege seg. Lite pinlig om vi drar på CHRISC trening og ber alle om å røre, liksom! Læreren vet best, altså.

Ellers hadde vi vårt første autentiske kamerunske måltid i dag, spiste couscous med hendene! Det var en opplevelse i seg selv, en synd at vi hadde glemt kamera. Couscous i Kamerun er nemlig ikke som couscous på Istanbul-butikken på Hauketo, her lignet det liksom litt på pudding. Kladder med hvit pudding som var ganske fast i formen, minnet meg veldig om cassawa-grøt fra Liberia. Slik foregår en matbit: man tar en bit couscous, kanskje prøver å forme den som en liten skje, dypper den i saus, og slenger derfra med en liten kjøttbit; klæsjer en dert spinatblanding på toppen, og balanserer dette mellom tommel, pekefinger og langfinger inn i munnen. På tross av et ikke spesielt fint utseende, smakte det overraskende godt.

Funfact: da jeg begynte med dette innlegget sa jeg til de andre; herlighet, jeg har jo egentlig ingenting å skrive om, har jo ikke gjort en dritt siden sist! De var enige. Likevel, nå har jeg klart å presse ut 672 ord, håper du ikke sovna. Dessverre, siden jeg ikke har gjort noe siden sist, har jeg heller ikke tatt noen bilder.

Til sist (dette har dere måttet vente lenge på, beklager så mye!), her kommer nemlig hele 3 vitser! Da er samtalen rundt middagsbordet reddet, tenker jeg.

Offiseren: «Dere er alle tre dømt til døden. Har dere et siste ønske?»                   Den danske presten: «Jeg vil gærne have en sejdel koldt øl.»                                 Den svenske presten: «Jag skola vilja holda en predikan.»                                           Den norske presten: «Jeg vil gjerne bli henrettet før svensken taler.»

~

«Hils nå pent på soknepresten, Lillebeth. Han kjenner du vel igjen. Det var han som døpte deg, vet du.»

~

En dame fra Jæren besøkte sin søster som var misjonær i Etiopia. Da de en søndag reiste rundt for å se på misjonsfeltet, kom de forbi noen etiopere som drev å pløyde åkeren. Da ble damen fra Jæren forferdet og sa: «Nei, sko’ du sitt slikt, her arbeida di på synndag akkurat som på Austlandet.»

~

Ettersom jeg har avsluttet to tidligere blogginnlegg med LOVE, føler jeg liksom at dette har blitt min signatur. Ergo:

LOVE fra Marianne

SAFARI

Endelig var dagen kommet da vi dro på SAFARI! En kan jo ikke jo ikke være i Afrika uten en skikkelig tur for å se på dyr.Vi begynte etter franskklassen og middag, altså i halv 3 tiden. Det var kanskje litt sent, men vi rakk å se de beste dyrene likevel!

Dette er guiden vår, Monsieur Mamouda. Han er en utrolig hyggelig fyr med en skikkelig smittsom latter! Med andre ord, vi lo godt og lenge hele turen.

Første dyrene vi kom over, var en flokk med giraffer! Snakk om å treffe rett på, liksom. Jeg tror giraff er yndlignsdyret mitt i Afrika, de er liksom så flotte og majestetiske! Forøvrig så ble vi så glad i alle dyrene vi så, at vi liksågodt ga de navn.

Dette er Vegard, også kalt vegveg! Fin type

Han her skilte seg litt ut på flere måter, blant annet med en spesiell talemåte! Tror han var fra et sted nordvest i Kamerun. Vi kalte han Sveinung. Bra type!

Dette er Ole Rasmus. Han var skikkelig artig! Ganske snål, men vi likte han likevel. Bak Ole Rasmus har vi Simon til venstre og Per Oskar til høyre.

Her var det en hald giraffamilie på tur! Bakerst har vi mamma Inger Johanne og pappa Øystein, og de søte små barna Monica, Harald, Nine, Siri, Britt Jorunn, Ola og Sophie!

Det var alle giraffene vi så på turen vår, men vi så mange andre dyr også! Omtrent rett etter fulgte en stor flokk med elefanter. De var stoore, vi fikk helt kink i nakken av å se opp mot de. Dessverre var de så mange at vi ikke rakk å gi de navn.. Men fine, det var de!

Se så mange!

En elefant skilte seg litt ekstra ut, og vi var så heldige at vi fikk et nærbilde. Her har vi Halvor! Ligner han muligens litt på en volvo?

Etter elefantflokken var vi så heldige at vi fikk det sjeldne synet av en gjeng med flodhester! Vi nøt synet til det fulleste.

Her er Jørund, Simon og Døble! Veldig fin gjeng.

Diltende etter de tre andre kom en fremragende flott rød flodhest. Et sjeldent syn! Vi var glade for at Bjarte gjorde sin entre, turen hadde ikke blitt den samme uten.

Det var alle dyrene vi rakk å se på vår lille safari! Håper på å få sett litt flere på safari i Kenya. Likevel, få og gode er vel bedre enn mange og halddårlige, eller hva?
LOVE fra Kamerun
Ja, og foresten, så har vi fått en ny romkamerat! En gekko. Vi kalte han Agnar. (derfor er ikke Agnar med i giraffamilien, for de som lurte på det!)

#denfølelsen

Nå har vi vært i Ngaoundére i akkurat 1 uke, og vi føler oss virkelig som hjemme. Her kommer litt oppdateringer fra de siste dagene, i facebookstatus-form (er i det kreative hjørnet). Noen bilder kommer også til sist. De henger ikke egentlig helt sammen med teksten, men tekst+bilder=helhetsinntrykk

#denfølelsen når man har brukt lang tid på å pakke myggnettingen godt inn under madrassen, og er endelig klar for å sove etter en lang dag – og merker at en har glemt å ta av linsene

#denfølelsen når man faktisk både forsto og klarte å svare på det læreren sa i franskklassen

#denfølelsen når man dunker hodet i vinduskarmen i bilen, fordi det var så store hull i veien

#denfølelsen når man sier hadet til barna på sportsklubben, og får en haug med kyss på kinnet tilbake

#denfølelsen når man ser en gresshoppe fly rett mot ansiktet ditt (ja, de kan faktisk fly)

#denfølelsen når man befinner seg i en gresshoppemassakre rett utenfor huset

#denfølelsen når man ikke lenger skriker av gresshoppene, men freser mot de og dæljer løs med en sko

#denfølelsen når man ikke får sove på grunn av paranoide tanker om gresshopper inni myggnettingen

#denfølelsen om 3 uker – da gresshoppesesongen er over

#denfølelsen når det kommer en fugl inn i klasserommet

#denfølelsen når man lager kø inni rundkjøringen fordi man har vikeplikt for høyre der også

#denfølelsen når man quoter Friends rundt middagsbordet

#denfølelsen når det lukter plantaine (stekte/kokte bananer) fra kjøkkenet hvor kokken, Ester, lager middag. #Lykke

#denfølelsen når en liten gutt strekker armene mot deg for at du skal løfte han opp, for så å gi deg et skikkelig smask på kinnet

#denfølelsen når man  vinner en runde i ligretto

#denfølelsen når man taper så det synger i ligretto

#denfølelsen når man har skikkelig lættis. sånn vondt i magen liksom

#denfølelsen når man koser seg med teamvenninnene sine tekster og bilder på bloggene (Ingunn, Veronica og Maren)

#denfølelsen når man avanserer på wordpress – klarte å linke noen i et innlegg

#denfølelsen når man danser zumba i stua, og hushjelpen, Ann, slenger seg med på noen moves

#denfølelsen når man finner ut at man har drukket vannet i springen, som egentlig skal kokes i 10 min, så avkjøles, så ventileres over natta før det blir drikkbart

#denfølelsen når man kan le så man griner av en Ylvis film på youtube – selv om man er i Kamerun (http://www.youtube.com/watch?v=IjU_v6SWvDU)

#denfølelsen når man sitter i stua med stearinlys og gode venner, og det er helt ok å bare være stille og chille med sine egne tanker

#denfølelsen når man er i kirken og må reise seg opp og presentere seg selv på fransk

#denfølelsen når man er på tur til et utsiktspunkt ved en liten innsjø, og står og ser utover landskapet, og merker at dette er mitt land. her skal jeg bo. det er helt ok

Denne bildekrusellen krever javaskript.

#denfølelsen når man sitter oppe til kl halv 4 og lager blogginnlegg. munzetur over og ut

Heisann «Lille Afrika»!

Jepsipepsi, da var vi endelig kommet frem til Ngaoundéré, vår nye hjemby for 6mnd! Ganske fornøyde med det.

Flyreisen var lang, men overkommelig ettersom både mat og drikke var gratis (overlykkelige nordmenn der, ja), og jeg og Ingunn kom til den konlusjonen at tomatjuice på flyet er oppskrytt, og vi sverger heretter alltid til brus. Omsider kom vi frem til Yaoundé, hovedstaden i Kamerun. Etter å ha ventet lenge på bagasjen (som faktisk kom, halleluja!) møtte vi kontaktpersonen vår, Amos. Han er en gammel Hald-student som hadde praksis i Flekkefjord, så jeg fikk litt feelingen av at etterhvert blir det mer komplisert å forstå han enn kamerunere på fransk. «mi hente åkkas bagasj no, ok?» (legg på litt fransk sjvung på det, så har du Amos i et nøtteskall) Ka fillen? Måtte spørre opptil flere ganger hva han snakket om. åkkas liksom. Bortsett fra det er han en utrolig hyggelig fyr! Og sett med tanke på at det er 6 år siden han gikk på Hald, er norsknivået imponerende.

På mandag fikk vi også litt sightseeing i hovedstaden, en stor by med 5 mill innbyggere. Folk var virkelig o v e r a l t. Gående i gatene, på motorsykler, biler, løpende over veien, i boder og på markeder. Vi kjørte rundt og ble guidet av taxisjåføren, på fransk. Amos satt ikke i den bilen, og ettersom det er jeg som har hatt fransk lengst av oss ble det jeg som skulle prate med han. Det gikk på et vis, men må innrømme at jeg brukte litt lenger tid enn nødvendig på å forklare at jeg ikke hadde vokst opp i Liberia, bare vært der på en tur for 3 år siden. Ellers het taxisjåføren Jean, hadde en kone og 3 barn, og bodde i Yaoundé. Ja, også meiet han ned et sidespeil på turen. Artig type.

Klokken 6 begynte tidenes togeventyr. Vi snakker en knøttliten sovekupé med 4 senger og bagasjehyller – ikke veldig mye mer plass enn det. Vi var godt rusta for 14t togtur, for vi hadde kjøpt kjeks og kinderegg, og vitseboka var jo med! Da kan man overkomme alt. Da vi kjørte ut fra stasjonen gikk sporene omtrent bokstavelig talt gjennomfolk sine hager, gjennom hele byen. På vei ut av byen hang vi, alle 4, ut av vinduet for å ta inn mest mulig inntrykk. Det tok bare et kvarter før det var bekmørkt, men vi fikk sett mye på det kvarteret. Det er ikke uten grunn at Kamerun kalles «lille Afrika». Mitt inntrykk til nå er at her har man virkelig litt av alt!

Etter 14 timer, bittelitt søvn, inngående personlig quiz om hverandre, svetting, en haug mandariner og en nydelig soloppgang kom vi endelig frem til Ngaoundére. Det var en surrealistisk tanke at dette var stedet vi skal bo i 6mnd. På en annen side er det helt nydelig her, vi kommer nok mest sannsynlig til å trives svæært godt!

På misjonsstasjonen til NMS har vi fått to leiligheter som er linket sammen med en dør mellom hverandre. Det vil si at vi har dobbelt opp av alt, 2 stuer, 2 kjøkken, 2 bad og 4 soverom. Med stearinlys på bordet og bilder på veggene har det blitt ordentlig hjemmekoselig allerede!

I nabohuset bor det to ettåringer fra NMS, Anniken og Siri. Vi spiser middag og kveldsmat hos de hver dag, siden vi deler kokk. Veldig hyggelige jenter! Det blir skikkelig jentecamp det her altså, så sikkerheten er på topp. Vakter patruljerer området, og vi får ikke gå utenfor stasjonen etter det er blitt mørkt, altså i 6-tiden. Egentlig får vi ikke lov til å gå så mye utenfor stasjonen nå før vi blir kjent, vi skal helst bli kjørt hvis vi skal noe sted. Likevel, i dag våget vi å ta et steg utenfor en av portene, det var villt! Vi skyndet oss tilbake, som de pliktoppfyllende jentene vi er, men hallo, vi var på kanten av reglene der ass. YOLO liksom.

Etterhvert skal vi også få litt kjøreopplæring, og en bil som er til vår disposisjon. Trafikken her er et kapittel for seg selv, det er helt villt. Motorsykler bokstavelig talt overalt, og veiene er ekstremt humpete og smale. Gleder meg skikkelig til jeg får kjøre! Alle vet jo hvor flink sjåfør jeg er, så dette kan ikke gå annet enn supert.

Ellers har vi fått advarsel om å lyse med lommelykt når vi går mellom husene etter det er blitt mørkt, i tilfelle vi skulle møte noen kobraslanger. Ja, helt serr. Jeg var nervøs for kakerlakker… (som vi heldigvis ikke har sett!) Ja, og nå er det gresshoppesesong, så isted hadde vi en 10min jakt på en gresshoppe som hadde kommet seg inn i leiligheten. Vår første krise ble avverget ved hjelp av vår snartenkte plan og upåklagelig gjennomførelse.

Dette ble et griselangt innlegg, beklager det. Bildene kommer på slutten, man skal jo alltids spare det beste til slutt. Forøvrig fikk jeg og Veronica tidenes kompliment i dag, på afrikansk vis. En mann som driver fotballskole her på stasjonen kom i prat med oss, og begynte å snakke om fotball og sport. Han sa da at jeg og Veronica så sånn ut:

No kidding. Takk for den, du! Vi bestemte oss for å ta det som et kompliment (vi er jo tross alt i afrika), og ikke like han mannen så godt neste gang vi treffer han.

DET var alt jeg hadde å si for i kveld. Nå har jeg og Ingunn jobbet med hvert vårt blogginnlegg i nesten hele dag, skal si slikt tar tid jah. Håper det ikke ble altfor tørt eller kjedelig da. Jeg synes ofte det hjelper å se for meg hvordan eieren av en blogg sier den hun eller han skriver. Bare et lite tips. heheee.

Dagens (høydepunkt!) vits:
Annonse i lokalavisen i Egersund:                                                                                       «Møte i Misjonsforeningen i kveld. Begge må møte.»

Denne bildekrusellen krever javaskript.

takk for meg. LOVE

Jeg kommer til å savne …

I dag slo det meg for fullt at jeg faktisk skal flytte bort fra Norge. Tror ikke det kommer til å gå fullstendig opp for meg før etter et par uker i Kamerun, men jeg fikk kjenne litt på det i dag. Tok trikken ned til byen, satt på yndlingssetet mitt og skuet utover Oslofjorden og selveste Oslo by på vei ned Kongsveien. Ble helt rørt av min lille, store by. Jeg merker jeg kommer til å savne den!

Det er nok ikke bare byen jeg kommer til å savne. Jeg skal jo faktisk reise bort fra familien min og vennene mine i et helt halvt år. Det er ganske lenge. Jeg kommer virkelig til å savne vennene mine, de er nemlig noe for seg sjæl! Og så er det jo en jente jeg kommer til å savne spesielt mye. Vi har vært bffs siden 7 klasse, og jeg merker nå at det er skikkelig hardt å måtte reise fra henne. Er sikker på at alle vennene mine er like glad i henne som meg, så i den anledning har jeg laget en liten film, for å minnes vårt gode vennskap.

http://www.youtube.com/watch?v=5TAJ2yXjb9s&feature=youtu.be

For en Beauty, eller hva?

Er fortsatt ganske noob på blogging, så klarer ikke gjøre sånn at man slipper å gå inn på youtube for å se filmen.. Har litt å jobbe med ja.

oioioi. Holdt på å glemme dagens vits.

Det var en liten trønder som aldri hadde lest på leksen, men som alltid kunne svare for seg likevel. En dag ble han hørt i kristendomstimen:                                      «Hva sa Gud da menneskene holdt på å bygge Babels tårn?»
«Dåkk held på å bygg ja, kara.»

ba-ra-ram-tossh

Avreise nærmer seg med stormskritt

Ja, det er omtrent storm i dag. Det høljeregner! I tillegg, i dag er det bare 3 dager til jeg sitter på flyet på vei til Kamerun, mitt nye hjemland. Uvirkelig? Ja, jeg synes det hvertfall. I dag dro alle de andre norske studentene på Hald til sine praksisplasser, skal si jeg var misunnelig på alle statusene på face «DRAR TIL TANZANIA I NATT! sees om 7 måneder! WHOW!» eller «#denfølelsen når man FLYTTER TIL KENYA!!» eller «BRB Madagaskar i 6 mnd» eller «Nå er jeg pakket og klar for Thailand i 6 mnd! Hei Thailand, snakkes Norge!» ja, dere skjønner greia. æh, jeg vil også dra! Dessverre kunne ikke misjonstasjonen i Ngaoundére, hvor vi skal bo, ta imot oss før i neste uke, så kort sagt: tidlig søndag morgen står 4 supergira jenter på Gardermoen og hyler av glede og spenning på vei til tidenes opplevelse.

Høsten i Mandal på Hald har virkelig vært over all forventning! Ikke bare har været vært over gjennomsnittet bra, felleskapet vi har fått er noe helt spesielt. Kort oppsummert: 84 studenter, 18 nasjonaliteter, mye latter, undervisning, volleyball, kulturkræsj, turer, fotball, søvn, pranking, musikk, masse KOS og en hel del glede. Jeg har møtt mennesker jeg er blitt skikkelig glad i, mennesker jeg føler jeg har kjent mange år, som jeg i realiteten møtte for 6 uker siden.

Dette ble et litt rart blogginnlegg. Herlighet, at jeg noensinne skulle få blogg er egentlig ganske latterlig i seg selv. Håper å bli litt flinkere på dette her etterhvert! Dere får nesten bare halde ut så lenge. Men en ting er hvertfall sikkert, på slutten av hvert innlegg skal jeg legge ved en liten vits fra vitseboka mi «Kirken den er et muntert hus». Så blir det hvertfall én humorbit i hvert innlegg, for de som har høye forhåpninger til humornivået her.

Så vil jeg anbefale å titte innom på de andre bloggene som er linket til på høyre side, hvis du er generelt interessert i Hald. (forøvrig har Helene og Kristin gått media, så det er lov med høye forhåpninger til deres blogger.)
MEN HALLO dette skulle egentlig handle om at jeg er supergira på å flytte til Kamerun om 3 dager!! For det er jeg. Har ikke begynt å pakke. burde egentlig heller gjøre det, tror jeg.. samma. Litt om reisen:
Søndag morgen: Fly Oslo – Brussel. Søndag formiddag: Fly Brussel – Yaoundée, hovedstaden i Kamerun. Søndag kveld: Overnatte i Yaoundée. Mandag ettermiddag: Tog til Ngaoundére, tar mellom 12 og 20t. Tirsdag kveld: Ankomst i Ngaoundére. Blir spennende! Godt jeg har med vitseboka. ÅH dette blir gøy. Like gøy som jorda er rund. Evt flat om du er av den oppfatningen. (tulling).

Dette er gjengen da. Herlige mennesker!

Disse fine jentene er jeg så heldig og får reise til Kamerun med. Ingunn, Veronica og Maren. Bedre jenter skal du lete lenge etter!

Til slutt! Dagens vits. (Denne kan jeg faktisk utenat. Selfcreds ja takk) LES OG LE

Presten: Hva skjer om man bryter ett av budene?                                             Konfirmanten: Da er det bare 9 igjen.