Månedlige arkiver: januar 2013

Hjem, kjære hjem

Postet den av
1

Da var vi endelig tilbake i Kamerun. Vi har hatt noen herlige uker i Kenya, men etter 3 dagers reise fra Nairobi var det skikkelig deilig å komme hjem til Ngaoundéré. Proppfulle av opplevelser vi ville fortelle om, og pågangsmot til å komme tilbake på jobb (kanskje ikke proppfulle av det egentlig, men haldfulle hvertfall!) startet vi jobbuka med et brak tirsdags morgen, da vi kom med nattoget – til en avslappende studiedag. Passet ganske så bra. Nå vil jeg fortelle om opplevelsene vi har hatt i Kenya, og de begynte allerede 2. juledag, da vi sydde på oss afro, alle 4, for å overraske hald-vennene våre om hvor afrikanske vi har blitt. Resultatet ble bare over all forventning, og etter åpenlys latterkrampe og peking fra kamerunere på toget til Yaoundé, og kommentarer som dette: «oi.. hmm. Ja, det er ok! Maren, det ser ut som du har et stort hode!» (kontaktpersonen vår, Amos), «C´est grave!!!» (=det er seriøst stygt) + latterkrampe (sjåføren, Issa), «Hvor er resten av bandet?» (Misjonæren, Sandra) og «Karius og Baktus!» (misjonærbarn, Samuel) var det med glede Ingunn, Maren og Veronica klippet håret i Douala, den 27. desember, og jeg i Kenya den 29. Note to self: Ikke ta afro i Afrika. Det er ikke fint, behagelig eller kult.

Da vi kom til Nairobi dro vi på Ezra konferansen, en kristen konferanse arrangert av FOCUS Kenya. Hald-vennene våre i Kenya jobber i FOCUS, så de hadde fått oss med på dette. Det var ganske spesielt. Døble og Bjarte har laget en film fra Ezra, se den her: http://kristiandoble.wordpress.com/2013/01/05/nyttarsleir-i-kenya-ezra-2012/

Etter Ezra begynte INFIELD! Dette var en hendelse jeg hadde sett frem til helt siden oktober. Virkelig. Alle Hald-studentene fra Afrika samlet seg i Nairobi for å dele erfaringer, opplevelser og bare henge. 3 lærere kom ned fra Norge, og hadde undervisning og veiledning. Vi hadde også to sosialdager, en dag hvor vi besøkte Mathareslummen, og en fjelltur til Mount Longolot.

Besøket i Mathare var spesielt og minnerikt. Det er en slum som strekker seg over to kvadratkilometer i en dal i Nairobi. Blikkskurene som står så tett i tett at sollyset nesten ikke slipper til kalles hjem av mellom 4 og 500 000 mennesker. Altså ca like mange som bor i Oslo kommune. Vi gikk i mindre grupper gjennom slummen sammen med noen ungdommer som er med i ungdomsorganisasjonen Lepta, som driver ledertrening og talentutviklingsprogram for ungdommer i slummen. For barna i slummen heter hvite mennesker «mzungu» eller «how a you», og de kom løpende mot oss mens de ropte. Noen kunne engelsk, og svarte når jeg spurte hvordan de hadde det og hva de het, men mange skjønte ikke bæret, bare smilte og lo. Det var spesielt å gå gjennom slummen, og se med egne øyne de faktiske bo- og leveforholdene i slummen, som jeg før har hørt så mye om. Og gjett hva: det er like ille som man hører, kanskje enda verre. Små og store barn leker i store søppelhauger, elva er brun og full av søppel, selv menneskene vasker klær der og det blir sikkert brukt som do. Klærne til barna er hullete og svært møkkete, og mange har bulende mager, og tynne armer og ben. Ubehagelige sannheter om verden blir slengt i trynet på deg, og man kan ikke lukke øynene, for da ville man mest sannsynlig snuble og falle i gjørma, og det er noe hvertfall ikke jeg gjør frivillig. Likevel, på tross av all elendigheten, så var det smilene og gleden i øynene til barna som brant seg fast i minnet mitt. Det høres kanskje klisje ut, men det får bare være. Vi besøkte også hjemmet til en av ungdommene som gikk med oss, og det var en utrolig god opplevelse. Familien på 5, fire barn og mamma bodde sammen, de smilte og lo og fortalte om et godt liv. Minstegutten var bare 15mnd, og en skikkelig skøyer. Han skrek og skrek da vi måtte gå, og ville ikke slippe tak i fingrene mine. Hjertet mitt smelta, helt serr. Det var en utrolig hyggelig familie, og vi ble ønsket velkommen igjen – jeg håper jeg får muligheten til det!

(Alle foto fra Mathare: Helene Mongstad)

Ellers hadde vi det helt supert på infield. Det var veldig, veldig hyggelig å se alle norske hald-venner igjen, og også deilig å være i en skikkelig storby! Som den oslo-jenta jeg er, så må jeg innrømme at jeg har savnet bylivet. I bunn og grunn vil det si vanlige matbutikker med valgmuligheter, kafeer med ekte kaffe, generelt klesbutikker med ferdigsydde og rene klær, og ikke minst undertøy. For all del; skredderen, markedet og støv i gatene har sin sjarm, men når alt kommer til alt, så var det deilig med et skikkelig shoppingsenter. Vi merket store forskjeller mellom Kenya i Øst-Afrika og Kamerun i Vest-Afrika, det er sikkert og visst. Først og fremst er Kenya, og da spesielt Nairobi, mye mer vestlig påvirket enn det Kamerun er, hvertfall Ngaoundéré. Nå er ikke vi eksperter på dette, men slik vi har oppfattet det er at i Kamerun er samfunnet delt inn i underklassen og overklassen, det finnes nesten ikke en middelklasse, i motsetning til for eksempel Nairobi. Likevel finnes det ikke tilsvarende slummer som Mathare i Kamerun, hvertfall ikke i Ngaoundéré. Jeg merker nå at det er litt vanskelig å forklare igrunn, men hovedpoenget er at det er stor forskjell mellom Øst-Afrika og Vest-Afrika. Man kan vel si at det er mer tradisjonelt her. Men for all del, jeg likte Kenya veldig godt!

Etter infield dro vi fire fra Kamerun +Helene og Irmelin fra Madagaskar og Birgitte fra Uganda på ferie til en øy utenfor Kenya, Lamu. Vi ante ikke hva som ventet oss, og vi ble mildt sagt fornøyde. En paradisøy uten like.

Endelig tilbake i Kamerun møtte jeg forøvrig på lørdag ett av mine livs verste mareritt: en sprell levende slange. På fjelltur, plutselig ligger en lang slange på en stein mellom meg og Veronica, den var sikkert 1,5m, og den løftet hodet og hveste. Jeg skrek. Heldigvis hadde vi med oss en kompis, som var beredt til å ta den, men den snek seg unna. Så det gikk bra! Vi fikk nok ikke tatt noe bilde, var helt i sjokk. Men prøv å google en Black mamba snake, så ser du hva jeg sto ovenfor i levende live. Takk Gud for at jeg er i live, for å si det sånn!

Ellers har jeg bestemt meg for at nytt år = nye muligheter. Derfor har jeg gjort en radikal endring på bloggen – jeg skal slutte med vitsene. For at jeg i det hele tatt skal ha muligheten til å få noen informasjonspoeng for denne bloggen, følte jeg at jeg måtte ta noen grep i seriøsitetens retning. Hvis noen derimot savner vitsene veldig, så kan de sende meg en mld på face eller noe, så kan jeg sende noen vitser på mail innimellom. Jeg er ganske så fleksibel!

Det var alt for nå tror jeg. S´GOOD.

LOVE fra Marianne