Merci beaucoup

Bonsoir mes amis!

Dette tror jeg blir siste bloggposten fra Kamerun og meg. Nå er det bare 9 dager igjen til Søstrene Kæmmis setter seg på nattoget fra Ngaoundéré til Yaoundé, og deretter med fly hjem til Oslo. Det blir R A R T. Jeg ville egentlig dele noen bilder fra den siste tiden, men da jeg så gjennom bildemappa fant jeg ikke så mye forskjellig. Og jeg tenkte som så: hva i HULESTE? Vi har gjort dritmye, liksom. Så tenkte jeg: jaja, de beste minnene har jeg i tankene. Og det er sant. Så her kommer noen bilder fra noen ting, og litt (mye seff) tekst om tingene jeg har i tankene.

Her er fra døveskolen. 1-2 klassen har nok blitt min favorittklasse, barna er bare herlige! En dag lærte jeg de å lage spå. Klarte ikke akkurat å forklare på tegnespråk hvordan de skulle bruke den, men de synes det var så gøy å bare åpne og lukke, at det holdt i massevis.

Arbeidet på døveskolen har vært veldig spesielt. Utfordrende, krevende og vanskelig, men også veldig, veldig gøy, inspirerende og givende. Jeg kan ikke skryte på meg gode kunnskaper i tegnespråk, selv ikke etter et halvt år, men når barna er så interesserte og villige til å snakke og forstå er det ingen sak! Det er tydelig at døveskolen betyr mye for barna, før den var de ofte bare gjemt og glemt av familien. Foreldre er ofte skamfulle over sine døve barn, fordi de tror at de er dumme og ikke kan lære noe, og derfor blir ikke disse prioritert skolegang. På døveskolen får de hjelp til stipend, de får mulighet til å lære på egne premisser, og de klarer det. Døveskolen forandrer virkelig liv.

Ellers har vi vært på jentetur til en hytte en time utenfor Nagoundéré. På tross av at vi egentlig bare er jenter her blant ungdommene, har vi vært flinke til å kose oss med jentekvelder, jentefilmer og nå jentetur. Det var en skikkelig kozy jentetur, med jentegåtur rundt vannet, jentepadling i kano, jentematlaging av rett i gryte, jentepopcornmekking på bål, jenteleirbål utover natten og jentesleepover under myggnetting i stråhytta. Supahkos.

Tok et bilde av maur. #denfølelsen
Hytta lå rett ved dette fine vannet. Vi kunne dessverre ikke bade, siden det er parasitter i vannet som gjør deg hjerneskada og crazy. #haternårdetskjer
Padla heller litt kano. #speidernjegersågladideg
Dagen etter dro vi til Tellofossen. Praktfullt. Kunne heller ikke bade her, blir jo hjerneskada. Men vi nøt synet av en fin foss og slang oss litt i lianer på vei tilbake til bilen. #tarz.. nei skikkelig teit med alt det derre #, skal slutte nå ass
Denne lå ved Tellofossen. Jeg trodde jeg skulle dævve. Vet ikke hvordan type slange det er, for jeg tør ikke google det, fordi da får jeg opp så mange forferdelige bilder at jeg ikke kommer til å få sove. Men den var svææær
Fin jentegjeng på tur. #takkforturen (haha aprilsnarr, jeg elsker #)

Fredag den 22. mars (gratulerer med dagen til far!) begynte det å REGNE!!!!! #shitmandude

Ellers må jeg jo også si GOD PÅSKE fra Kamerun! Her ble påsken feiret til de grader – i kirken seff. Dette er fra palmesøndag, da hadde alle med seg et palmeblad hver, også gikk vi i prosesjon rundt kirken først og sang og viftet med palmebladet, og etterpå fulgte en relativt lang, men ganske så gøy, gudstjeneste med mye sang, dans og palmebladvifting!

Vi hadde ikke ekte palmeblad da, hadde plukka fra treet i hagen.. Caaa va!

1. påskedag sto vi opp klokka 5 (SERR) for å dra til Mont Ngaoundéré for å være med på en soloppgangsgudstjeneste med en engelsk menighet i byen. Veldig fin stund med sol, sang og (kjempekort!) gudstjeneste. Etterpå gikk vi opp på toppen av Mont Ngaoundéré, det er det fjellet som rager litt over byen. Og guess what: vi var definitivt ikke alene. Sikkert mellom 200 og 500 folk var i fjellet den morningen, og løp opp og ned for å trene. Vi var overhodet ikke kledd for treningstur, så vi skilte oss ut på veien, men folk var bare hyggelige, og heide på oss. Tror de var ganske imponert, kamerunere tror generelt at vi hvite ikke klarer noe fysisk i det hele tatt. På toppen var det felles uttøying og mange drev med styrkeøvelser og andre gymøvelser i grupper. Vi tok snikfoto med polaroidkameraet. Det var helt surrealistisk morsomt. Men jeg er veldig glad for at vi ikke visste at folk drev med det her hver eneste helg, for Veronica ble supergira og skikkelig lei seg for at hun ikke visste det. Vel hjemme fra turen var klokka 8, og hva er vel bedre da enn å gå på en 3,5t lang gudstjeneste i sykehuskirka? SEFF er vi der. Snakk om å få mye ut av dagen!

Ellers har vi i dag vært på besøk i Youkou, en landsby litt utenfor Ngaoundéré. En av vaktene på stasjonen kommer derfra, så vi fikk se hvordan han bor, landsbyen han bodde i før og kirken han hører til. Veldig interessant! Det er virkelig ekstreme forskjeller på levestandarden der og her og i Norge. Det er tankevekkende å se, og også spesielt når det er mennesker man har relasjoner til. Et veldig hyggelig og spennende besøk.

Ellers andre ting som har skjedd i det siste:

– Var på picnic med CHRISC. Det møtte bare opp 3 gutter fra Chrisc + oss, så det ble til at vi slang oss med på en kortur. Det viste seg å være en Retraite Spirituelle, så vi endte med å sitte på rumpa i 3 timer og høre på en pastor som snakket og snakket uten en eneste tenkepause.

– Sang i et bryllup med koret – SS (superstemning).

– Har fått så sinnsykt stor respekt for språk. Det er helt utrolig hvor lite fokus det har i det norske skolesystemet. Generelt i alle skolesystem! Språk er jo virkelig essensielt for kommunikasjonen mellom mennesker, det er jo omtrent umulig å skape gode, tovveis-relasjoner til mennesker uten å snakke samme språk. Og relasjoner mellom mennesker er jo det viktigste vi har!

– Hadde besøk av søster og mamma til Veronica – koselig!!

– Var supereffektiv, og skrev oppgaven til Hald på 1 dag. Lovte Agnar å bli ferdig før påske, jeg ble ferdig på onsdagen før skjærtorsdag. Skippertak lenge leve.

– Fant ut at det finnes klaffer i bordet vårt – nå har vi langbord i stua!

– «Soir au village» med koret (kveld i landsbyen). Er ikke blitt storfan av kamerunsk mat helt enda, hvertfall ikke den gumbo-sausen de bare elsker. Tenk Timon og Pumba som knuser innsekter og slurper i seg innholdet. Den konsistensen har det. Snakkes ass.

– Endelig har vi funnet makkala-damen! En dame som lager makkala (veldig gode små boller-ish) rett utenfor stasjonen hver kveld. Varme makkala er kanskje noe av det beste jeg vet for tiden.

– Har sett 4 slanger. Samme dag som vi så den svære, ekle ved Tellofossen, fant og drepte vaktene en kobraslange rett utenfor huset vårt. Jeg ble kjemperedd, og hadde mareritt om slanger i mange dager etterpå. Jeg husker jeg skrev det på blogen i starten at det fantes kobraslanger her, men hadde ikke i min villeste fantasi tenkt at jeg skulle møte noen. Men heisann, slik kan det gå. 6mnd senere, 2 kobraer, en svart mamba og en ukjent, tjukk og ekkel slange senere: skal aldri tulle med slanger igjen.

– Hadde en sånn kveld med koret i kveld også – hovedleken var bibelquiz.

– Sliter veldig med å skjønne humoren til kamerunere. Vi hadde noen på besøk til kvelds en dag, og en av de kom med denne vitsen: (mens vi spiser) S (til B): «hva gjør du?» B: «jeg sitter, spiser, puster.» Og så lo de masse. Skambra vits liksom. Jeg skjønte ikke greia. Ganske trist. Har kjøpt noen postkort da, med sånne vitser på. Skal pugge.

Fremover er programmet sabla tett, derfor blir nok dette siste bloggposten (bu-freakin-hu?) I morgen reiser vi til en nasjonalpark litt lenger nord på safari, sammen med alle misjonærene i Kamerun. Vi har ikke fått sett så mye vi hadde håpet på av Kamerun, av forskjellige grunner, så dette blir veldig gøy! Ellers skal vi ha konsert med koret i helgen, vi skal på chrisc og vi skal ha bye-bye med koret. Mandag blir flette- (pass på far – jeg har rasta når jeg kommer hjem) og pakkedag, tirsdag blir bye-bye på skolene og bye-bye med stasjonsfolket, og onsdag blir en emosjonell grinedag, med bye-bye til Anniken og Siri, Delphine, barnehjemmet og flere. Jeg får helt klump i halsen når jeg tenker på det.

Disse 6 månedene har virkelig vært helt fantastiske. Jeg elsker Afrika! Nå har jeg funnet meg skikkelig til rette her i Kamerun, språket går greit, og african time har begynt å synke inn. Er overhodet ikke klar for å dra hjem. Jeg har kost meg glugg i hjel i koret – virkelig funnet sanggleden jeg ikke trodde jeg hadde! (Om det høres fint ut – det er en helt annen sak.) Det har vært så utrolig gøy å jobbe de forskjellige jobbene, få se fremgang og glede på døveskolen, entusiasme på husmorskolen og ikke minst har det vært helt herlig å jobbe på barnehjemmet. Det har nok vært mitt favorittsted, og jeg har blitt så glad i barna og ungdommene. De er som en stor familie, og passe mange til at man kan bli kjent med alle. Jeg kommer til å savne alle de herlige guttene og jentene, som kaster seg i armene våre når vi kommer, leker med liv og lyst og forteller fortolig om familien, om skolen og om fremtiden. Jeg ønsker og håper virkelig det beste for alle barna – de fortjener det så innmari.

Jeg kommer til å savne koret, døveskolen, husmorskolen, barnehjemmet, kirken, stasjonen, byen – men mest av alt kommer jeg til å savne de små øyeblikkene. Å være på markedet, og klare å prute stoffet ned til akkurat den prisen jeg ønsker. Å sitte på sykehusområdet i kveldssola og vente på at koret skal begynne, bare nyte freden. Å kjøre hjem fra jobb akkurat i bønnetiden til muslimene, og veien er blokkert av parkerte motorsykler og menn på tepper. Å være i kirken, et nytt barn er født og skal vises frem, og alle bryter ut i spontan jubel, sang og dans. Å slå av en prat med vakta, som alltid lurer på hvordan det går med familien i Norge, at alle har det bra og om jeg har hatt en fin dag. Å kjøre hjem fra Chrisc i solnedgangen. Å synge i kirken – en sang jeg kan skikkelig godt, og dansingen går fint, slik at jeg bare kan slappe av og synge. Å ha skikkelig latterkrampe med kamerunsøstrene.

Rett og slett: jeg har trivdes kjempegodt. og nå skal det bli gøy å komme tilbake til Oslo, og etterpå til Hald (Hald er best).

Merci beaucoup, Cameroun

munzetur over og ut for denne gang